Thought she would fly

jeg er så lei av å tenke. men det har jeg sagt før.
jeg klarer ikke å avgjøre hvorfor jeg ble så trist i går. om det var pga.
a)noe jeg ble fortalt
b)jeg ikke ville dra til oslo igjen noensinne
c)jeg vil være ved hav og vær og vind
d)jeg endelig gav slipp
e)jeg hadde det så utrolig fint
f)noe annet jeg ble fortalt
g)at ting aldri blir de samme
h)misunnelse
i)det ble så mye sentimentalt

shit, jeg gruer meg til denne uka. den blir hard. og energien min er jo ikke-eksisterende for tiden.

Det hadde jeg helt glemt.
Her burde det vært et bilde.

Ok, jeg elsker Kristiansand, eller... hvert fall liker det supergodt, men byen er jo fader meg bare full med randoms. Spøkelsesby. Jeg skjønner ikke hvem noen er og alle er anonyme. I kveld ble det storm (det blåser jo ikke i oslo, så det kom som en sjokkreminder), så jeg skal gjøre enten følgende:

a) se No Country For Old Men med Far
b) se 10 Things I Hate About You og sikle over min elskede Heaths heiteste rollefigur i livshistorien
c) se Bare Bea og fryde meg over klein seksuell debut (+surferosa... stemning)
d) sette meg ned på brygga i fullt verneutstyr og få den ettertraktede sjøsprøyten, dog i en ekstremvariant

Må bli 2 av 4.

I dag lå jeg på ryggen på asfalten i min store fôra jakke, med søstra på armen og så på skyene og snakket om livet og var enig. Vi er jo blitt store nå. Hvis jeg kunne velge, så ville jeg bare ligget på ryggen i høsten og se på skyene alltid.

M E N

Krs. Det er fader meg noe magi left. Hadde jeg ikke forventet. Denne byen trigger et eller annet i meg. Eller kanskje det er høsten og vinden og regnet. Et eller annet hvertfall. Jeg har vært her før, i det samme rommet, i den samme settinga, på den samme puta, med det samme været, for fire-fem år siden, med den eksakt samme følelsen. Det kiler i magen.

det er merkelig hvor godt jeg begynner å trives i den monotonien jeg per dags dato lever i.. lenge siden jeg har gått rundt og lengtet etter noe stort, at et eller annet fantastisk skal skje. og det er egentlig en fryktelig lettelse. nå satt jeg nettopp og grublet over om jeg i det hele tatt hadde no særlig å glede meg til fremover, og jeg kom frem til at det i grunnen ikke var noen verdens ting.(med unntak av hjemmehelgen, men den blir jo flyktig og kort.) og dette er faktisk helt ok for meg. jeg liker livet godt, begynner å sette pris på de små ting igjen. og det er sunt tror jeg.
slippe ned skuldrene litt og bare slå meg til ro med at jeg er der jeg er akkurat nå, og sånn er det.

min versjon?

Lykken er en blå velourgenser, et semi-ryddet rom, en magisk ny cd-plate og et glass tynn appelsinsaft med lånte isbiter.
Lykken er en hjemmehelg i vente, 3 usette episoder av Gossip Girl, italienske gloser (og åpne vokaler..høhø) og en bysykkeltur.
Lykken er fine ord, et ustemt piano, rent sengetøy og en telefonsamtale med ei god ei.
Lykken er planer, nye bekjentskap, stearinlys og regn observert fra vinduskarmen under et teppe.

Jeg er så syyyk. Det er synd på meg. Syt syt, klag klag. Jeg spiser altfor mye paracet og altfor lite av alt annet.
Jeg har ikke gjort hørelære som skal leveres i morra. Det er ikke synd på meg. Syt syt, klag klag. Får ta natten fatt.

ps. føler meg SÅ satt i bås på skola. fytti. for no dritt. mindreverdighetskomplekset sniker seg innpå.

tror det skal være mitt from G's to Gentz-navn, hvis det blir aktuelt. plutselig blogger jeg nemlig hver dag. og, ja, jeg ser tragedien i det. jajajajaja. jeg gjør det ikke fordi det er spesielt artig, men fordi det er artigere enn å gjøre ting som man egentlig skal. (lage låt, gjøre hørelæreoppgave, øve jazzimprovisasjon og fuckings tears in heaven i bruksklaver red.anm.)

jeg har lyst på dette:



jeg har gjort dette: kjøpt en mengde klær på nettet. nå vil jeg ha dawsons creek, men jeg tør nesten ikke. pengene renner vekk. farlig å kunne all kortinformasjon utenat altså. anbefales ei.

i natt hadde jeg en åpenbaring i drømme, den var slik: vilde, du mååå ha som status på facebook at du er en sekk med poteter, eventuelt mel. follow your dreams sier jeg bare.

ja, jeg vet det er leit med to poster på én dag. men den forrige var i natt og nå er det dag, så du får ha meg unnskyldt.

i dag var andre gangen på kort tid at jeg kom til en kasse i en dagligvarebutikk og skapte kø fordi kassamannen ikke visste hva purre var... hva skjer der. begge måtte spørre meg hva det var for noe jeg kjøpte, og han her i dag bladde i den der prisgreia si i 5 min, og det er t.o.m bilder av hver eneste grønnsak i den, men neida.

og for så vidt noe annet artig; i dag var jeg på telefonen med han far, som en jo ofte er, men ut av det blå kommer den her: jaja... hvordan går det med kjærligheten da?
for å forklare min paffhet; den har jeg aldri fått i hele mitt liv av mine foreldre. så min reaksjon var jo: hvor kom den der fra?
fra meg, sier far. må jo vite om du bringer med deg noen hjem hit snart.
?
snakker vi press?
i kategorien hvorfor har ikke vilde funnet noen å ta med hjem enda? hun begynner jo å bli oppi åra.. og lillesøstra klarer jo det der med glans. er vilde kanskje lesbisk? jeg vet at de har trodd det før. de tror virkelig ymse. og greit nok det, for jeg forteller dem jo ingenting uansett. haha. og det synes jeg er et sunt foreldre-døtre-forhold. det funker fedt for meg, selv om de blir gærne. haha.


lættiz

Du har rett 90 prosent av gangene, greit, du treffer. Og du treffer ofte. Og da blir jeg sjokkert og imponert og reflektert. Men de resterende ti?
Tolk i vei lille sei. Du klarer det aldri.
Litt mystikk må man ha. Og litt løgn for the cause of it t.o.m. Enkelte ting skal bare oppdages. og DA er det superkred. jeg tipper det tar deg noen år.
Kanskje er jeg i små øyblikk litt for dypt inni ting og må stikke hodet ut før noe skjer. Greit, ser den.
Men hello, jeg prøver jo bare å få oversikt, må være lov. Har jeg oversikt, har jeg kontroll.
Dette er kanskje det siste du får av meg på lenge. Har ting jeg må fikse og ta hånd om. Jeg må gjenopprette en balanse. Men vi sees en gang, det vet jeg altså. Har jeg alltid visst.

det er merkelig, egentlig.
det er liksom ikke noe særlig forskjell. i det hele tatt.
jeg er fremdeles der jeg er, eller ikke er(?). det er faktisk ikke en merkbar overgang. ikke fysisk eller psykisk, bare fraværende. hoftemålet mitt ble ikke litt større på selve dagen, slik som hos Caroline og det er fremdeles like nedverdigende å svare på spørsmål om alder. jeg føler meg så liten i forhold til. ung&dum. naiv og utenforstående. jeg er ei lita jente, i all hemmelighet. og fra øyeblikket jeg svarer blir jeg avslørt og ikke lenger regnet med, uansett hva som må ha vært før. når stopper det?

bad night.